Hva skjedde med å bare oppleve verden? Bare se på den, uten å forstå, men bare la den være vakker?
Kan man forklare kjærligheten? Nei.
Allikevel er det jo den vi elsker høyest.
Så hvorfor ikke elske alt annet også og la det være uforstått? Hvem er det egentlig som ønsker seg alle svarene? Er verden uten spørsmål er noe av det tristeste jeg kan tenke meg.
Alle spør hva diktet symboliserer, hva man kan tolke ut av setningene, hva filmen egentlig prøvde å si. Hvorfor spørre andre om slike ting? Kan man ikke bare stole på seg selv? For meg symboliserte diktet... den sangen minner meg om... det bildet får meg til å tenke på...
Uten å stole for mye på andre, og heller ikke stole for mye på sin egen rasjonalitet.
La verden strømme gjennom seg som en varm vind om sommeren.
Jeg bryr meg ikke med å vite hvorfor vinden er der, den er deilig, jeg vil ikke redusere den til fysikk.
Jeg vil at verden fortsatt skal ha et spor av magi.
Som Olav H. Hauge sa:
Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for min torste,
kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom,
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
og vinden eit korn av salt.
1 kommentar:
Genialt innlegg Audis.
Hva er egentlig poenget med å forstå noe som helst, så lenge man har det fint? Noen ganger lurer jeg på om menneskeheten hadde vært bedre tjent med å stoppe utviklingen, gå tilbake til en tid uten skolesystem, uten rettsystem, uten teknologi. Protestert mot sin egen nysgjerrighet og levd side om side med naturen, hvor klisjéfylt det enn høres ut..
Men vi må vel se oss slått av vår naturliuge tendens til å undre oss, utvikle oss og tro at vi har forbedret oss. Det er jo noe vi har gjort hele tiden vi har vært her.
Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror kanskje at dersom man er ulykkelig, begynner man å lure på om man har misforstått et eller annen ved tilværelsen. Man begynner å revurdere hele sin virkelighetsoppfatning. "Noe må jeg jo gjøre feil, siden ting føles galt?" Man forsøker å finne svar, uten å lykkes, og ender opp som enda mer forvirra. Så blir man redd for at man har mistet siste rest av jordnærhet, og er tvunget til å gå rundt resten av livet og redusere naturen, musikk, tanker og følelser til matematikk og biokjemi. Da frister det kanskje mer med en aldri så liten livsløgn, men dersom man får seg en slik en går man tilbake til å føle seg ignorant igjen.
Du sier at du ikke vil redusere vinden til fysikk, og jeg skjønner desverre altfor godt hva du mener.
Mitt verste mareritt er å bli låst fast i en ekstremnaturvitenskaplig tankegang, bli fanget i vitenskapens vold som en makrell i et garn (forsøker meg med en liten metafor jeg også, er så stilig når du gjør det, jeg vil også prøve), og det virker jo ikke noe gøy i det hele tatt.
Men husk, fysikk er jo bare et av mange ord som menneskene har funnet opp for å forsøke å kategorisere verden. Så i det man "reduserer noe til fysikk", vil man likevel ikke har "redusert" den, man har bare satt et vitenskaplig begrep på den for lettere kunne forklare den, av en eller annen praktisk grunn..
Kanskje det viktigste av alt vi må forstå, er at tingene som omgir oss kan brukes til mer enn å forstå?
Legg inn en kommentar