Svar på Gustavs kommentar

På søndag ble jeg slått av panikk som en følge av søvnmangel (og kanskje litt rus med i bildet), jeg kastet meg rundt i bilder jeg ikke kunne forstå hvor kom fra, og trangen til å sove stresset meg på en paradoksal måte, som dermed gjorde at jeg neste natt også ble liggende våken og forvirra av spørsmål og utmattelse, som en ørkenvandrer uten vann er en menneskekropp uten søvn, og kanskje forståelsen er den roen som skal fjerne vår gnagende trang til å undre oss i hjel? For det er jo visselig dumt å ville vite alt, kjenne alt (er jo det). Men hva da når forståelsen plutselig brytes opp og alle begreper blir avslørt? Man må nok heller finne metoder for å øve seg på å la tingene være som de er; der, foran oss, bevegelige, ustadige, skiftende, vanskelige, vakre, grusomme - hva så? Hvorfor ikke? Tidligere i dag stelte jeg plommetreet, da tenkte jeg ikke på noe annet enn å finne de kvistene som ikke bar knopper og så fjerne dem for at treet skulle kunne fokusere på å bringe fram frukt der frukter kan komme, og det slo meg at det er det samme man må gjøre med seg selv; finne sine gode greiner og så klippe bort de andre, for så å ikke gjøre noe annet enn å blomstre. Men hva mente Jesus da han sa noe sånt som: Og dere skal undre dere, og dere skal vite alt? Er det å undre seg egentlig det nærmeste man kan komme å kjenne tingene som de er? For hvis jeg ser en blomst og tenker blomst, hva vil vel det si? Bare et ord. Men kanskje det å undre seg - på samme måte som man av og til kan føle at det mest intime man kan komme i selskap med quinsen er å stå på hver sin side av dansegulvet og sende forsiktige blikk over mylderet som selv i sitt kaos ikke makter å forstyrre den kontakten som usikkerheten har å by på - er et steg mot den stillheten som ligger bakenfor disse skyggebildene som vi kaller omgivelser?

Det er overveielsen som beseirer oss, og tvilen og frykten er det som holder oss tilbake fra det vi kunne ha vært, selv om de allikevel ikke kan bryte opp den enheten som vi jo visselig er en del av (er jo det). Samme hvilken religion man hengir seg til så syns jeg det blir fånyttes å benekte at vi kommer fra alt og skal tilbake til alt, i den grad vi i det hele tatt kan tro at vi noensinne har vært adskilt.

Leste et random sitat av en filosof som sa det at ungdommen burde bli lært at livet ikke handler om å være lykkelig, og at det bare skaper forvirring å søke slike begreper i tilværelsen, som jo kan suppleres med det eksempelet at tilbakeblikkets kraft ofte får oss til å ønske oss tilbake til situasjoner som virket uutholdelige da de sto på - er dette glemsel eller klarsyn?

Dersom man åpner øynene kan det hende man kommer utover forståelsen og finner roen, som et salig utpust etter å ha raka løv, og så ser man tilbake på herjingene i ens eget sinn og konkluderer med at alle lidelsene bare var usikkerhet, og at all nytelsen bare var mani, og kveldsroen brer seg mens man smiler vagt av en liten misforståelse som kalles livet.





Gustavs kommentar til innlegget Opplevelse vs forståelse:
Genialt innlegg Audis.

Hva er egentlig poenget med å forstå noe som helst, så lenge man har det fint? Noen ganger lurer jeg på om menneskeheten hadde vært bedre tjent med å stoppe utviklingen, gå tilbake til en tid uten skolesystem, uten rettsystem, uten teknologi. Protestert mot sin egen nysgjerrighet og levd side om side med naturen, hvor klisjéfylt det enn høres ut..

Men vi må vel se oss slått av vår naturliuge tendens til å undre oss, utvikle oss og tro at vi har forbedret oss. Det er jo noe vi har gjort hele tiden vi har vært her.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror kanskje at dersom man er ulykkelig, begynner man å lure på om man har misforstått et eller annen ved tilværelsen. Man begynner å revurdere hele sin virkelighetsoppfatning. "Noe må jeg jo gjøre feil, siden ting føles galt?" Man forsøker å finne svar, uten å lykkes, og ender opp som enda mer forvirra. Så blir man redd for at man har mistet siste rest av jordnærhet, og er tvunget til å gå rundt resten av livet og redusere naturen, musikk, tanker og følelser til matematikk og biokjemi. Da frister det kanskje mer med en aldri så liten livsløgn, men dersom man får seg en slik en går man tilbake til å føle seg ignorant igjen.

Du sier at du ikke vil redusere vinden til fysikk, og jeg skjønner desverre altfor godt hva du mener.
Mitt verste mareritt er å bli låst fast i en ekstremnaturvitenskaplig tankegang, bli fanget i vitenskapens vold som en makrell i et garn (forsøker meg med en liten metafor jeg også, er så stilig når du gjør det, jeg vil også prøve), og det virker jo ikke noe gøy i det hele tatt.

Men husk, fysikk er jo bare et av mange ord som menneskene har funnet opp for å forsøke å kategorisere verden. Så i det man "reduserer noe til fysikk", vil man likevel ikke har "redusert" den, man har bare satt et vitenskaplig begrep på den for lettere kunne forklare den, av en eller annen praktisk grunn..

Kanskje det viktigste av alt vi må forstå, er at tingene som omgir oss kan brukes til mer enn å forstå?