Svar på Gustavs kommentar

På søndag ble jeg slått av panikk som en følge av søvnmangel (og kanskje litt rus med i bildet), jeg kastet meg rundt i bilder jeg ikke kunne forstå hvor kom fra, og trangen til å sove stresset meg på en paradoksal måte, som dermed gjorde at jeg neste natt også ble liggende våken og forvirra av spørsmål og utmattelse, som en ørkenvandrer uten vann er en menneskekropp uten søvn, og kanskje forståelsen er den roen som skal fjerne vår gnagende trang til å undre oss i hjel? For det er jo visselig dumt å ville vite alt, kjenne alt (er jo det). Men hva da når forståelsen plutselig brytes opp og alle begreper blir avslørt? Man må nok heller finne metoder for å øve seg på å la tingene være som de er; der, foran oss, bevegelige, ustadige, skiftende, vanskelige, vakre, grusomme - hva så? Hvorfor ikke? Tidligere i dag stelte jeg plommetreet, da tenkte jeg ikke på noe annet enn å finne de kvistene som ikke bar knopper og så fjerne dem for at treet skulle kunne fokusere på å bringe fram frukt der frukter kan komme, og det slo meg at det er det samme man må gjøre med seg selv; finne sine gode greiner og så klippe bort de andre, for så å ikke gjøre noe annet enn å blomstre. Men hva mente Jesus da han sa noe sånt som: Og dere skal undre dere, og dere skal vite alt? Er det å undre seg egentlig det nærmeste man kan komme å kjenne tingene som de er? For hvis jeg ser en blomst og tenker blomst, hva vil vel det si? Bare et ord. Men kanskje det å undre seg - på samme måte som man av og til kan føle at det mest intime man kan komme i selskap med quinsen er å stå på hver sin side av dansegulvet og sende forsiktige blikk over mylderet som selv i sitt kaos ikke makter å forstyrre den kontakten som usikkerheten har å by på - er et steg mot den stillheten som ligger bakenfor disse skyggebildene som vi kaller omgivelser?

Det er overveielsen som beseirer oss, og tvilen og frykten er det som holder oss tilbake fra det vi kunne ha vært, selv om de allikevel ikke kan bryte opp den enheten som vi jo visselig er en del av (er jo det). Samme hvilken religion man hengir seg til så syns jeg det blir fånyttes å benekte at vi kommer fra alt og skal tilbake til alt, i den grad vi i det hele tatt kan tro at vi noensinne har vært adskilt.

Leste et random sitat av en filosof som sa det at ungdommen burde bli lært at livet ikke handler om å være lykkelig, og at det bare skaper forvirring å søke slike begreper i tilværelsen, som jo kan suppleres med det eksempelet at tilbakeblikkets kraft ofte får oss til å ønske oss tilbake til situasjoner som virket uutholdelige da de sto på - er dette glemsel eller klarsyn?

Dersom man åpner øynene kan det hende man kommer utover forståelsen og finner roen, som et salig utpust etter å ha raka løv, og så ser man tilbake på herjingene i ens eget sinn og konkluderer med at alle lidelsene bare var usikkerhet, og at all nytelsen bare var mani, og kveldsroen brer seg mens man smiler vagt av en liten misforståelse som kalles livet.





Gustavs kommentar til innlegget Opplevelse vs forståelse:
Genialt innlegg Audis.

Hva er egentlig poenget med å forstå noe som helst, så lenge man har det fint? Noen ganger lurer jeg på om menneskeheten hadde vært bedre tjent med å stoppe utviklingen, gå tilbake til en tid uten skolesystem, uten rettsystem, uten teknologi. Protestert mot sin egen nysgjerrighet og levd side om side med naturen, hvor klisjéfylt det enn høres ut..

Men vi må vel se oss slått av vår naturliuge tendens til å undre oss, utvikle oss og tro at vi har forbedret oss. Det er jo noe vi har gjort hele tiden vi har vært her.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror kanskje at dersom man er ulykkelig, begynner man å lure på om man har misforstått et eller annen ved tilværelsen. Man begynner å revurdere hele sin virkelighetsoppfatning. "Noe må jeg jo gjøre feil, siden ting føles galt?" Man forsøker å finne svar, uten å lykkes, og ender opp som enda mer forvirra. Så blir man redd for at man har mistet siste rest av jordnærhet, og er tvunget til å gå rundt resten av livet og redusere naturen, musikk, tanker og følelser til matematikk og biokjemi. Da frister det kanskje mer med en aldri så liten livsløgn, men dersom man får seg en slik en går man tilbake til å føle seg ignorant igjen.

Du sier at du ikke vil redusere vinden til fysikk, og jeg skjønner desverre altfor godt hva du mener.
Mitt verste mareritt er å bli låst fast i en ekstremnaturvitenskaplig tankegang, bli fanget i vitenskapens vold som en makrell i et garn (forsøker meg med en liten metafor jeg også, er så stilig når du gjør det, jeg vil også prøve), og det virker jo ikke noe gøy i det hele tatt.

Men husk, fysikk er jo bare et av mange ord som menneskene har funnet opp for å forsøke å kategorisere verden. Så i det man "reduserer noe til fysikk", vil man likevel ikke har "redusert" den, man har bare satt et vitenskaplig begrep på den for lettere kunne forklare den, av en eller annen praktisk grunn..

Kanskje det viktigste av alt vi må forstå, er at tingene som omgir oss kan brukes til mer enn å forstå?

Jommen sa jeg smør!

Nei, vent litt, sa jeg det?

Neppe...

Men så har det seg sånn at det går fulle damer rundt i gatene på formiddagen... veit ikke helt hva jeg syns om det... trenger jeg å synes noe om det?

Nei.

Mens vi venter på søvnen

Så våkner man lørdags morgen og har fortsatt tid til litt til, mer enn noe som helst annet enn å vente, men allikevel ganske tett innpå en slags forvirring som ikke helt liker bokstaver eller de sammensetningene vi har bestemt skal være mening - altså det jeg prøver å si er ingenting, men la meg ikke komme til poenget, det kan dere finne ut av selv, jeg er ikke her for å forklare meg, jeg skal bare spise frossenpizza og vente på det som skal skje. Dagens planer: spise frossenpizza, kjøpe sushi, kjøpe et nytt klesplagg, kjøpe en bok. Dermed basta. Hva skjedde så?

På toppen sitter Kronen o Lyser blankt ut, som Skatten som venter på å bli funnet

Tikk, vi lurer på ting, Takk.

Tikk, vi undrer om vår eksistens, Takk

Tikk, vi soser bort tiden, gjør ingenting nyttig, Takk

Tikk, vi ler litt, humrer godt, Takk

Vi føler medfølelse---------------- Stille.

VI er i Rommet. JA!!! Der var det. Et lite glimt. Sykt bra! Åh, her kan jeg være!....

(men)

Tikk, her var jeg da, se på disse menneskene rundt meg som tenker, Takk

Tikk, Åh, at det skal være sånn her, Takk

Tikk, DUMME DUMME DUMME DUMME DUMME DUMME, Takk

Å, tiden går videre. "Eller hva.., tiden? hva er det?" spør treet.
Bladene på treet sier; "Se, der nede, på bakken, der røttene dine er. Du startet som et frø, under jorda, og der startet tiden".
"Tiden? Hva mener du, mine røtter, er de venner med tiden?" Svarer Treet.
"Nei, nei,," svarer Bladene, " Din tid starter der, men tiden er også helt der oppe, på den øverste grenen din, på toppen av deg"
"Så du sier altså at jeg er tiden der nede, der den starter også er jeg tiden helt på toppen, øverst av meg også?"spør Treet undrende, mens vrir seg litt fra side til side.
Bladet har sovnet etter at Treet har brukt så lang tid på å svare, men våkner til da Treet rister løs i greinen bladet sitter på. På greinen sitter også andre blad, som blir forstyrret og blir automatisk med på hva som skjer. Bladene diskuterer litt sammen før han ene sier; "Hvis du ser her, så har jeg fått et barn, sier det ene bladet. Han heter knopp. Nå er han veldig liten, og hans tid har nettopp startet, da han for litt siden ble født." Mens så blir han gradvis større og større, til han blir et Stooort blad, slik som meg. Og vi sier da at tiden går fra han er en kjempe liten knupp, til han er et stort blad.
"ååja," sier Treet, ganske så beigestret for at han har fått lære noe nytt. Det forklarer at jeg er stor nå, og før var såå liten, ved tiden altså.
"Ja, nikker bladene i vinden, glade for at Treet forstår.
"Så vi vokser alle sammen i tiden?, spør treet for å oppsumere det han nettopp har lært.
"Nye skudd blir født hele tiden, rundt om kring i hele skogen, og nye trær blir til. Alle sammen vokser seg store og kraftige med tiden, sier det ene bladet.

Deler vi tiden?
Vi har vår egen tid. Du har din tid og jeg har min. Jenter har foskjellig sykluss for f....
Det er jo ganske tydelig.
Men menneskene vil liksom at vi skal ha En tid. Og passe inn i denne Tid , Og i Denne timeplan.
Vi har en klokke som skal følges. Og nyhetene starter presis 1830. Rekk det, eller glem det.
Hæ?
Skal jeg følge denne planen, denne tiden? Hva jeg ble født for 24 år siden, idag heter det Tirsdag.
Hæ? Tirsdag, hva er det?
Det er en dag som, denne dagen heter, vi har en kalender vi følger skjønner du.
Hæ? Kallender?
Får jeg ikke bare lov til å leve da. Jeg blir sliten av å følge disse, deres system.
Disse, hva var det dagen het igjen?
Tirsdag,
Åja.
Tirsdag 22 for å være eksakt.
Hæ? tirsdag. 22!!!?
Hva?
Ja, vi deler inn i månder.
Månder????
Ja 12 mnd i et år.
HVa!!!??????? 12???? mnd????? år???????
Hva er alt dette!!!!!!!!!!??
Ja, vi deler inn i dette her, det er et system vi bruker. Du får finnne deg i systemet.
Finne meg i systemet??
Jeg ble jo nettopp født jo.
Jeg tenkte jeg bare skulle leve jeg. Men er det såå mye systemer jeg må følge, da vet jeg ikke om jeg vil leve alikevell.
Nei nei, men du er nå født da iallefall, og du må ihvertfall vente til neste høst eller vinter før du dør igjen. Du får prøve å finne ut da hvordan du vil bruke tiden fram til det.
Adjø

På tide med litt nytt blod på verdenssåret, litt horisonter som synker inn i sin egen undergang for å skinne vakrere enn alle andre øyeblikk enn nå... ah, det stygge! åh, den deilige stanken! friheten! det er lukta av friheten! det er humanismen, det er avføringen, det er ekskrementene! det er stavefeilene! det er de brukte lyspærene! det er de tapte ideene! det er usammenhengende! det slutter ikke her -

jeg skal på dø og liv fortsette denne taleflommen. Ingenting skal få stoppe vitsene mine. Jeg skal skrive med korrekt rettskriving. Jeg skal bruke punktum og komma. Kanskje til og med kolon og semi-kolon... jeg har en drøm om å skyte med M-16... bare for å kjenne døden rykke mot skuldra mi... det var en mann som sa: det er deilig å drepe, men det er grusomt å ha drept...

Noen ganger mener man det man sier.

Ja, fy faen...

blås

Da er det på tide å børste støvet av rifla. Eller polere de gamle lakkskoene.
Blåse av støvet på esken til lakkskoene. Og få støvet litt ned i luftveiene. Og hoste litt.

En tørr strupe trenger vann.
Eller vin.
Eller øl.
Eller brennevin.
Eller juice osv. (hvorfor er det ikke noe norsk navn på dette? Fruktsaft. Fruktblod. Fruktsvette. Frukttårer.

Den trenger dette for å overleve, men også bare for å ha det godt.
Alkohol gjør at blodårene utvider seg, og at blodgjennomstrømningen økes. Oksygen opptaket økes dermed, slik at du føler deg lettere i kroppen, samtidig som sentralnervesystemet slapper av.

Å spørre er ofte svaret

Barn spør om ting hele tiden fordi de skal vokse opp og lære seg å forstå verden på en tilfredsstillende måte. Men hvorfor slutter mennesker å spørre? Man kommer jo aldri til bunns i verdens mysterier. Gir man opp? Bryr man seg ikke?

Vi skal jo fortsatt vokse og stige videre inn i vårt eget indre for å finne ut hvem vi er, og dele med andre for å flyte sammen og skape bånd. Da må man spørre.

Og ved å spørre innrømmer man for seg selv at man ikke vet svaret, og kommer slik til et høyere stadie av ydmykhet i forhold til sitt eget ego.

Som mr/mrs Garrison sa:
Det finnes ikke dumme spørsmål, bare dumme mennesker.

Han/hun mente det sikkert negativt, men man kan se på det som en ny måte for å si at de som aldri spør blir den de er, mens de som spør fornyer og utvikler seg.


Liker du soppstuing? Har du vært på Mallorca? Var det kjedelig der? Hva spiste du til middag? Hva gjør du når du er alene? Hva tenker du når du ikke selv vet at du tenker? Hva sier du ikke som du helst ville sagt? Hvem elsker du?