Audun svever og babler

Hang til grenseoverskridende villskap etter dempet komfort.
Noen ganger velger jeg å ikke stole på mine egne tanker.
Da åpner jeg porten til hagen og sender dem ut på engene for leke, og jeg ser på dem mens de hopper og løper i kornaksene, og jeg kjenner latteren deres, og gråten når de detter og slår seg. De har skrubbsår på knærne, og de blir stadig eldre.

Når jeg er våken sover mitt drømme-jeg, omtrent seksten timer, før jeg våkner igjen i den absurde og fantastiske verdenen som tross alt ikke er så forskjellig fra vår.
Å ikke stole på drømmer kan på sett og vis sammenliknes med selvmord.

Det finnes tusen selvmord, det finnes tusen måter å dø på, det finnes tusen måter å bli født på.
Jeg har sluttet å tro på en felles sannhet,
kanskje med unntak av kjærlighet,
som ja
ligger tett opptil hat. Jeg ser det for meg som en strek som er bøyd slik at endene nesten møtes, men der er det et lite gap som skiller de to, men det går godt an å hoppe fra den ene til den andre.
Noen man elsker kan man fort hate. Og noen man hater kan man fort elske.
Og nøkkelen ligger ofte i oss selv, slipp taket.

Man kan gjøre grusomme ting av hat.
Man kan gjøre grusomme ting av kjærlighet.
Man kan gjøre vakre ting av hat.
Man kan gjøre vakre ting av kjærlighet.
Men det skumleste er rasjonalitet. Rasjonalitet dreper flere enn hat.

Neste gang jeg møter noen jeg hater vil jeg bøye meg og hilse guden de har i seg.
Guden i meg hilser guden i deg.
Andre kan skade meg, men de kan ikke forandre at vi kommer fra det samme, og går til det samme.

Noen Zen-buddhister sier:
Men hvis du møter Buddha på veien, drep Buddha.

Det tolker jeg som at man helst ikke skal ha noen læremestere, for alt man trenger å vite veit hjertet allerede (man har forresten hjernenevroner i innvollene har jeg hørt, så man kan faktisk føle med hele kroppen, hvis ikke det er deilig så veit ikke jeg, jeg er ikke lenger en kropp med et tenkende hode, jeg er en tenkende kropp, jeg er tanke i handling)


Skal jeg frykte spøkelsene som jager meg? De som jeg kunne ropt til og skremt, de jeg kunne hatt lange samtaler med, de jeg kunne lært noe av, og hva vil jeg lære? Jeg vil at hendene mine skal være som to hvite flagg som ikke resignerer, men som sier at de ikke vil utkjempe noe i frykt, krigen er krigen mot frykt, jeg vil løpe med hendene ut til siden og synge så høyt jeg kan.
Jeg gleder meg over sola og våren, og det lille regnet som trommer meg inn i søvnen.