Jeg tror man alltid streber etter lykke, uansett hva man streber etter. En gang jeg var på et galleri fikk jeg se et såkalt kunstverk hvor det sto Smertz ist auch eine lust (eller noe) som betyr Smerte er også en lyst. Og det er jo sant, man kan tross alt ha lyst på smerte, og da kan det være smerte som gjør at man blir lykkelig, eller i hvert fall ikke ulykkelig.
Det finnes kanskje en mellomtilstand mellom lykke og ulykke. Noen av mine beste øyeblikk har jeg egentlig bare følt meg tilfreds, glad for å være i live, uten noen spesiell grunn til lykke, men allikevel grenseløst glad.
Den lykken har vært ubetinget, den har kommet innenfra. Det som jeg er redd for er lykke som knytter meg til andre mennesker eller til en tilstand. Jeg er redd for å bli for knyttet til steder og vennekretser, for jeg har alltid vært alene på en måte, og det er den måten jeg kan å leve på.
Ikke sånn buhu trist alene, men jeg har holdt meg en del for meg selv, og funnet en slags ro i det… Men det er på tide å pøse sitt eget indre liv på verden. Jeg vil ikke ha en lukket sjel når jeg dør, jeg vil kunne smile når livet mitt ebber ut, vite at jeg ikke holdt meg tilbake.
Jeg har også en tilknytning til pønken, og føler meg fremdeles litt som en, selv om jeg aldri har gått i typisk pønkantrekk eller hatt hanekam eller noe sånt…
Jeg tror det er helt naturlig å føle seg bedre enn alle andre. Jeg lever jo i min verden, og i min verden er jeg jo en slags gud, enten jeg vil eller ikke. Det vil jeg ikke, det er kanskje derfor jeg kan ha en slags trang til å redusere meg, få bort all dritten, sånn at jeg skal komme på nivå med verden rundt meg, oppleve en slags harmoni. For jeg er en bedreviter, jeg dømmer andre, jeg syns folk er dumme og det står jeg for, det mener jeg, men samtidig må jeg jo prøve å innse at vi egentlig er den samme, at jeg godt kunne blitt akkurat som dem, og at de sikkert syns jeg også er en idiot.
Det er viktig å få fram følelsene, tillate seg selv å være sint, lykkelig, alt sånt. Opptre slik man er, men uten å være slem med andre. Jeg liker kardemommeloven. Men jeg har slutta å tro på kjedsomhet, jeg tror det bare en følelse som følger med begjær. Når man slutter å kjede seg tror jeg man er på rett vei, for alle tilstander har en eller annen verdi. Men det er herlig å rope, det er noe av det beste jeg veit. Åh, jeg savner det… Det burde opprettes roperom rundt omkring, hvor man kan komme og rope litt…
Jeg skulle ønske jeg kunne rope ut alt sinnet mitt, jeg skulle ønske jeg kunne spy ut svart masse som den råtne guden i Chihiro, og så sveve opp i lufta og en tilsynelatende tomhet, uten noe som binder meg, fri fra alt, sammen med alt.
Du må ta å sjekke ut Iggy & The Stooges da Christian, masse deilig sinne der, hjelper meg noen ganger. Hvis man ikke kan være helt sint selv kan det være godt å høre på noen som er det. Nam nam.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar